Viser arkivet for stikkord nanoteknologi

Nanopartikler i norsk arbeidsliv

I går lanserte Arbeidstilsynet rapporten fra sin kartlegging av nanomaterialer i norsk arbeidsliv. Av 162 virksomheter som ga respons, svarte 27 at de har befatning med nanomaterialer. Kun tre av disse er produksjonsbedrifter hvor dermed nanomaterialer spiller en prominent rolle. I andre deler av næringslivet frister nok nanomaterialene en anonym tilværelse og det kan finnes store mørketall.

Les mer…

Nanocover impregnerer både gulv og lunger

Miljømyndighetene i Danmark krever at et sprayprodukt til å belegge baderomsfliser skal fjernes fra butikkhyllene. Forskere har påvist skader i luftveiene og høy dødelighet hos mus som ble eksponert for sprayen som markedsføres under navnet Nanocover.

Produktserien har også vært markedsført i Norge, se blant annet denne omtalen i Rogalands Avis.

Les mer…

Røyksignaler om risiko ved nanopartikler

Varseltrekant

En granskning av flere sjukdomstilfeller, og to dødsfall, i en kinesisk bedrift peker på eksponering for nanopartikler som en mulig årsak. Det kan være lett å la seg friste til røyksignalspråk: nanopartikler = giftig.

Dødsfall og sjukdomstilfeller på arbeidsplassen er først og fremst trist, uansett om de skyldes nanopartikler eller ikke. Men tilfellet har også stor vitenskapelig interesse: Etter at det i mange år har vært utført laboratorieforsøk om risikoen ved nanopartikler er dette et første eksempel der nanopartikler påstås å ha forårsaket skader på mennesker. Men hva kan vi lære av dette?

Flere kommentarer publisert på nett (se feks her og her) påpeker at granskningen har flere svakheter som gjør det vanskelig å dokumentere om nanopartiklene spilte noen rolle. Ventilasjonssystemet på stedet var ødelagt og arbeidsmiljøet var åpenbart overbelastet med både røyk, støv og partikler.

Det som synes påvist er at samme type nanopartikler som fantes i innelufta ikke bare hadde blitt trukket inn i luftveiene, men også videre til celler i hinnene (pleura) som kler lungene. I disse hinnene var det klare tegn til betennelse, samt dannelse av arrvev kalt granulom.

Forskerne har tolket dette som en årsakssammenheng fra A til B. Imidlertid utelukker de ikke at årsakssammenhengen også kan gå fra B til A, nemlig at skader i luftveiene oppsto først, og medførte nedsatt evne til å eliminere nanopartikler.

En annen svakhet i granskningen er at nanopartiklene som ble påvist ikke er godt beskrevet. Uten å kjenne deres fysisk/kjemiske karaktertrekk er det også umulig å forstå andre egenskaper ved partiklene, og dermed hvordan de eventuelt kan virke inn på vev og celler i luftveiene.

Kommentarene etterlyser at vi må bli bedre til å skille mellom ulike nanopartikler slik at vi kan skille mellom trygt og farlig, og mellom det vi forstår og det vi ikke forstår. De minner også om at selv om visse typer gasser, støv og partikler kan være skadelige, så burde likevel gode HMS-rutiner, med personlig verneutstyr og effektive rensesystemer, kunnet bidra til å forebygge.

Sjøl er jeg litt skeptisk til å stole 100 % på det siste. Det er slett ikke sikkert at våre tradisjonelle HMS-rutiner er vanntette i møte med nanopartikler – dette må vi undersøke nærmere. Riktignok stiller jeg meg bak prinsippet: God forebygging er nødvendig enten det dreier seg om nanopartikler eller andre kjemikalier, og enten det dreier seg om arbeidsmiljø, forbrukerhensyn eller miljøet generelt. Men god forebygging kan også innebære å vente inntil kunnskapen og verneutstyret er mer modent.

P.S.: Teknologirådet lanserer nå nano.teknologiradet.no. Vi håper nettstedet kan gjøre folk i stand til å se bak røyksignalene om nanoteknologi, og gjøre seg opp en bredere oppfatning om muligheter og betenkeligheter ved teknologien.

nano.teknologiradet.no

Grønnere lys for nanopartikler i solkrem

Av 72 solkremer som er testet i Grønn Hverdags solkremtest får 17 grønt lys. 11 av disse 17 inneholder titandioksid. At disse kremene får slik anerkjennelse står i kontrast til at titandioksid (og tvillingbroren sinkoksid) var blant sju stoffer som Svenska Naturskyddsföreningen (SNF) rettet søkelyset mot i sin rapport om lyssky solkrem i 2008. I mange tilfeller forekommer titandioksid nemlig i form av nanopartikler som kan være dårlig undersøkt med tanke på helse og miljø.

Bruk av nanopartikler i solkrem har lenge vært et av kroneksemplene på de dilemmaer nanoteknologien stiller oss overfor. Det ligger en opplagt fordel i å beskytte oss mot de farlige UV-strålene. Men vet vi nok til å benytte partiklene trygt? Blant annet er det stilt spørsmål om den lille størrelsen innebærer at nanopartikler har økt evne til å trenge gjennom huden og andre barrierer som vanligvis beskytter oss.

Både Grønn Hverdag og SNF prøver altså å vise vei i solkremjungelen. I sine tester har de gått gjennom produktenes ingredienslister på jakt etter stoffer som på forhånd er identifisert som betenkelige.

De stoffene som er utpekt i SNFs test dreier seg især om UV-filtre, altså selve virkestoffene. Blant disse finner vi altså titandioksid og sinkoksid – naturlige mineraler som fungerer ved å reflektere UV-stråler, også kjent som fysisk filter. I tillegg finner vi flere organiske forbindelser som fungerer ved å absorbere UV-stråler, kjent som kjemisk filter.

Mens SNF fokuserer på virkestoffene tar Grønn Hverdag for seg noen av hjelpestoffene: siloksaner (mykgjørere som gjør kremen lettere å smøre ut), parabener (konserveringsmidler); samt flere typer parfymestoffer. Titandioksid og sinkoksid passerer derimot ubemerket.

Henvist til skyggene
Om jeg skulle lånt øre til begge og unngått alle lyssky ingredienser står jeg tomhendt tilbake: Alle de 17 solkremene anbefalt av Grønn Hverdag inneholder ett eller flere av stoffene som befinner seg i SNFs søkelys. SNF peker riktignok på at når de fokuserer på titandioksid er dette litt upresist: dette mineralet benyttes ikke utelukkende i form av nanopartikler, men også i andre varianter. Problemet er at det ikke er lett å se forskjell. SNF skriver i sin rapport fra i fjor:

(Vi har) …..kontaktat tillverkarna som saluför solskyddsprodukter med fysikaliska filter (zinkoxid och titandioxid) för att fråga om förekomsten av nanopartiklar. I några fall uppgavs att deras produkter innehöll nanopartiklar, i andra fall att de inte gjorde det. Den konsument som inte själv tar kontakt med tillverkaren har således ingen möjlighet att veta om produkten innehåller nanopartiklar eller inte.

Her er gode råd dyre, tenker jeg der jeg skal skaffe solkrem til minstejenta. Men best som jeg funderer kommer jeg over en ny rapport fra USA-baserte Environmental Working Group, som har vurdert hele 1607 ulike merker av solkrem. Til forskjell fra Grønn Hverdag og SNF vektlegger EWG ikke bare mulige betenkeligheter, men også den beskyttelsen som ulike alternativer gir. Miljøbevegelsen møter Kreftforeningen, kort sagt. EWG konkluderer:

On balance, EWG researchers found that (….) titanium-based formulations are among the safest, most effective sunscreens on the market based on available evidence.

Ingen skjellig grunn til mistanke
Utover å anbefale titandioksid mer generelt, drøfter rapporten de særskilte spørsmålene som er reist om nanopartikler av titandioksid (og sinkoksid). Etter en gjennomgang av 16 fagrapporter finner de ikke avgjørende grunner til å advare mot produkter med slike nanopartikler. Herunder er det liten grunn til å tro at de kan trenge gjennom huden, i det minste så lenge huden er frisk og hel.

Om ikke nanopartikler dermed gis endelig grønt lys, det er fortsatt mangt som gjenstår å belyse, er anbefalingen av titan og sink nokså entydig. De andre alternativene som foreligger reiser mer bekymring, samtidig som de gir mindre effektiv beskyttelse mot sola:

Our study shows that consumers who use sunscreens without zinc and titanium are likely exposed to more UV radiation and greater numbers of hazardous ingredients than consumers relying on zinc and titanium products for sun protection. We found that consumers using sunscreens without zinc and titanium would be exposed to an average of 20% more UVA radiation — with increased risks for UVA-induced skin damage, premature aging, wrinkling, and UV-induced immune system damage — than consumers using zinc- and titanium-based products. Sunscreens without zinc or titanium contain an average of 4 times as many high hazard ingredients known or strongly suspected to cause cancer or birth defects, to disrupt human reproduction or damage the growing brain of a child.

Dermed føler jeg meg noe tryggere med tanke på sommerens innkjøp. Det blir den med fysisk filter, så får det heller våge seg om det innebærer nanopartikler. Men for framtidas innkjøp skulle jeg gjerne sett at alternativene blir enda bedre belyst.

For det første er det behov for at lovgivningen differensierer mellom ulike varianter av stoffer og forbindelser. Nanopartikler som stammer fra naturlige mineraler bør ikke automatisk antas å være like som de tradisjonelle variantene, men bør behandles selvstendig. Dette gjelder ikke bare solkrem, men også en lang rekke andre anvendelser av nanopartikler som per i dag passerer ubemerket inn på markedet.

For det andre vil jeg etterlyse miljøperspektivet i dagens kosmetikklovgivning. Stilt overfor problemer med hudkreft og allergier er det rimelig at hensynet til helse har forrang. Samtidig må imidlertid miljøspørsmålene hensyntas bedre enn i dag. Om nanopartikler er rimelig trygge og effektive når de brukes som UV-filter, er det ikke gitt at de er trygge når de uunngåelig kommer på avveie i badevann, avløp, jord og sedimenter. En god nyhet er at EU ser ut til å innarbeide miljøhensyn som et selvstendig vurderingskriterie i framtidens kosmetikklovgivning.

Et tredje poeng er at jeg er mer vennlig innstilt til selve virkestoffene enn til alskens hjelpestoffer som åpenbart er utbredt. Jeg observerer imidlertid at Grønn Hverdags betenkeligheter, især om siloksaner, blir imøtegått av bransjeorganisasjonen Kosmetikkleverandørenes forening. Les også Grønn Hverdags respons til dette.