Viser arkivet for oktober, 2009

Jeg mente det ikke :)

Dette bildet har jeg stjålet fra Eirik Solheim i NrkBeta

Ungdommen “nå til dags” blir gjerne beskylt for å ikke respektere andres eiendom, spesielt dersom den er digital. Det hevdes at de synes det er greit å stjele både film og musikk, og at de ikke verken forstår eller respekterer opphavsretten. De forventer at alt skal være gratis.

Det kan godt være at det siste er riktig, men i den senere tid har jeg stadig oftere støtt på en setning som tyder på at ungdommen kanskje forstår mer av opphavsretten enn vi tror. De har til og med forstått at det er umulig å forholde seg til den for en privatperson som for eksempel vil bruke en kjent låt til videoen sin på YouTube. Den magiske setningen er:

No copyright infringement intended

Setningen dukker opp i beskrivelser av videoer på YouTube hvor brukeren har “lånt” en fin låt til sine egne bilder, eller når det er lagt ut scener fra et kult TV-show (eller kanskje aller helst når man har klippet ulike scener fra et kult TV-show og lagt på “egen” musikk). Ofte kreditteres rettighetshaverne i forkant av setningen, som i “I do not own these images, they are the property of navn. The song is tittel by artist. No copyright infringement intended.”

Jeg leser for tiden på en rimelig fersk EU-rapport om kreativt innhold på den digitale arena. Rapporten peker blant annet på hvor utrolig kompliserte rettighetsregimene kan være, og at det i praksis er umulig for vanlige forbukere å forholde seg til dem. Spesielt for musikk er det flere ulike typer rettighetshavere, representert av ulike organisasjoner, med kompliserte betalingsmodeller som ikke er laget med tanke på onkel Jens som vil bruke “Love me tender” som soundtrack på bryllupsvideoen han legger ut på YouTube.

EU er på jakt etter forslag til gode løsninger som kan fungere både for forbrukerne og rettighetshaverne. Men inntil videre betyr “No copiright infringement intended” det samme som “Tilgi meg, for jeg vet at jeg gjør noe galt, men jeg vet ikke om noe godt alternativ”.

Eller så håper jeg bare at YouTube skal se i nåde til meg og ikke fjerne videoen…

Kostnadseffektivitet ikke alt i klimapolitikken

Plan B

I siste nummer av Teknisk Ukeblad har Edgar Hertwicz og Thomas Martinsen fra NTNU et debattinnlegg hvor de argumenterer for at Norge bør subsidiere flytende vindkraft. Deres utgangspunkt er prosjektet Plan B som Teknologirådet avsluttet i januar i år (og hvor Hertwicz var med i ekspertgruppen). I Plan B tok vi utgangspunkt i at dersom vi skal nå målet om maksimalt 2 grader global temperaturøkning, kan hver person på hele jorden i snitt slippe ut ett tonn CO2 per år. I dag slipper hver nordmann ut ca. 11 tonn per år.

Den nødvendige utslippsreduksjonen er derfor en voldsom utfordring. Den blir ikke mindre av at verdens energibehov forventes å øke kraftig i samme periode som utslippsreduksjonene må gjennomføres.

I debatten etter at Plan B ble lansert ble prosjektet kritisert for ikke å ta hensyn til kostnadene ved ulike tiltak. Det ble for eksempel argumentert for at utbygging av flytende vindmøller for store havdyp er svært dyrt i forhold til andre klimatiltak, som energieffektivisering. Samtidig ble det påpekt at prisen på energi er for lav til at vindkraft fra flytende møller vil kunne konkurrere.

Utvikling av ny teknologi er dyrt og tidkrevende. Det kan ta mange år fra en første prototype er på plass, til man kan hente ut gevinstene fra storskala bruk. Selv om StatoilHydro har etablert verdens første flytende fullskala vindmølle, vil det ta lang tid før vi har store parker som produserer vindkraft til konkurransedyktige priser.

Isolert sett er det derfor riktig at vi i svært mange tilfeller kan få større klimagevinst ved å investere i for eksempel energieffektivisering enn ved å satse på teknologiutvikling. Problemet er bare at man da – slik jeg ser det – glemmer at uten ny teknologi for energiproduksjon vil det være umulig å både kutte utslipp og øke energiforsyningen. Man glemmer også at kostnadsreduksjoner for ny teknologi krever at vi høster erfaringer med og optimaliserer teknologien.

Hvis vi skal vente med det til verdenssamfunnet (eventuelt) får på plass en så omfattende klimaavtale at energi fra flytende vindmøller og annen ny grønn energiteknologi skal kunne konkurrere med energi fra for eksempel kull, vil den nødvendige teknologiutviklingen i beste fall bli sterkt forsinket. Det vil redusere mulighetene for tilstrekkelig raske og omfattende utslippsreduksjoner, og tempoet i omlegging til grønnere energiproduksjon. I tillegg vil norsk industri komme på etterskudd i forhold til utenlandske konkurrenter som satser nå.

I mine øyne må det derfor være slik: vi må tenke kostnadseffektivitet samtidig som vi tar oss råd til viktig teknologiutvikling. Det er ikke et spørsmål om enten eller. Det er både og.

Hurra! Nå virker PlayTV (nesten) i Norge!

Play TV

Teknologirådet er jo mest opptatt av teknologi og politikk, men noen av oss liker dingser også. På politikkfeltet har jeg lenge vært opptatt av samordning og fornying av offentlig sektor. På hjemmebane har jeg imidlertid hatt et nesten like langvarig og ambisiøst samordningsprosjekt gående: Samordning av enheter som skal kobles til TV-en. Da det analoge bakkenettet ble slukket, så det nemlig ut til at jeg skulle bli nødt til å stable ikke mindre enn 3 bokser under TV-en: En dekoder, en DVD-opptaker (ingen dekodere med PVR var klare da de analoge signalene forsvant) og en spillmaskin. Det blir 4 fjernkontroller på stuebordet, det. Det er her PlayTV kommer inn i bildet.

Med PlayTV blir Playstation 3 en dekoder med PVR. Det betyr at jeg kan slippe unna med én boks under TV-en. Playstationen blir plutselig et slags Kinderegg+ – 4 ønsker på en gang: Spillmaskin, dekoder, PVR og BlueRay-spiller. Og jeg kan plutselig greie meg med to fjernkontroller.

Du kan få grundig innføring i PlayTV her

Da dingsen endelig ble lansert, var den selvsagt ikke tilgjengelig i Norge. Jeg googlet og håpet, men land med få ukrypterte kanaler og mpeg4 som standard i bakkenettet har nok ikke så høy prioritet hos Sony. Etter å ha lest i posten om Play TV på Wikipedia at dekoderen likevel skulle støtte mpeg4, tok jeg sjansen og bestilte en boks fra Amazon i november 2008. Den søkte fram alle kanalene, men informerte meg om at signalet var feil, og ville ikke gi meg verken bilde eller lyd.

Etter det har jeg nærmest blitt ekspert på bakkenettstandarder i ulike land. Etter litt research fant jeg ut at New Zealand er det markedet som er likest Norge, og som kunne tenkes å være prioritert av Sony. Jeg har jevnlig googlet PlayTV NewZealand mpeg4, og i går ble jeg endelig bønnhørt. 22. oktober kom den etterlengtede programvareoppdateringen. Jeg har nå både bilde og lyd på alle tre NRK-kanaler. Det tok riktignok et år, men det er tross alt 6 mnd kortere enn jeg måtte vente på at Grundig skulle få på plass tidsforsinkelsesin boks!

Nå har PlayTV vært koblet til i noen timer, og så langt har jeg testet å se TV “live”, tidsforsinkelse, programmert opptak (og de to samtidig) og RemotePlay (dvs å se TV på PSP via internett). PlayTV tror klokka er to timer tidligere enn norsk tid, men så lenge programguiden og klokka går i takt burde det ikke være noe problem. Verre er det at det ikke er lyd på opptakene – har ikke greit å finne ut hva det kan skyldes. Men så lenge tidsforsinkelsen funker og har lyd (og det har den), så har jeg i hvert fall ikke dårligere funksjonalitet enn med den gamle dekoderen. Og jeg har en boks mindre under TV-en.

Oppdatering 19. november: Sjekket opptak igjen i går, og da var det plutselig lyd! Så hurra, når har jeg PVR også.

PS
PlayTV virker ikke for kabel eller parabolantenne, den virker kun i bakkenettet. Og den virker kun for såkalte “free to air”-kanaler, det vil si kanaler som sendes ukryptert. I Norge vil det i praksis si NRK1, NRK2 og NRKSuper/NRK3 (og alle NRKs radiokanaler). For meg betyr det i praksis at jeg mister TV2 et par måneder tidligere enn planlagt, men det kan jeg leve med.

Så dersom du er som meg, og kan greie deg med NRK, kombinert med noen gode filmer og TV-serier på DVD eller BlueRay, så kan PlayTV være et alternativ (i hvert fall når lydproblemet på opptak er fikset). Dersom du elsker fotball over alt i verden, eller ikke kan leve uten Hotell Cæsar, bør du nok vurdere noe annet.

Vær også oppmerksom på at Sony ikke markedsfører eller driver brukerstøtte for PlayTV i Norge, så all eksperimentering er på eget ansvar.

# twitterpanikk

Up a row

Twitter har fått mye positiv omtale for å være en umiddelbar formidler av ulike hendelser. Vitner eller deltakere kan rapportere og kommentere live fra hendelser og arrangement. Tidligere i år, da et fly fra US Airways nødlandet på Hudson river, var det et øyevitne som publiserte de første bildene gjennom Twitter. Presentasjonen av Norges nye regjering og utdelingen av Nobels Fredspris er andre hendelser som raskt ble kommentert på Twitter.

Det høye aktivitetsnivået på Twitter er med på å spre nyheter raskt. Noen ganger kanskje for raskt. Twitter har blant annet vært åsted for flere kjendisdødsfall i år, som i RIP-meldingene om skuespilleren Zach Braff fra tv-serien ”Scrubs”og artisten Kanye West som har florert de siste ukene. Disse ryktene ble fort avkreftet, men likevel rakk det å registreres tusenvis av meldinger om ”dødsfallene”. Zach Braff lagde selv en video for å vise at han faktisk lever i beste velgående.

Et søk på #swine flu på Twitter kan gi en foruroligende følelse. Man kan se panikken utfolde seg, live på internett. Søket gir enormt mange treff, og etter bare et par minutter får jeg melding om at det er ”954 more tweets since you started searching”. Mye rart kommer opp. ”iampuddin” forteller meg at solarium fungerer utmerket som beskyttelse mot influensaen, og Oprahs studio-lege, Dr. Oz, forteller hva han gjør for å beskytte seg og familien sin. ”SwineFluNewsUSA” informerer om hvordan produksjon av vaksinen er på etterskudd og at det ikke vil bli produsert nok til alle som vil ha vaksinen.

Twitter er en fantastisk kanal for å spre informasjon og kommunisere med andre på en enkel og rask måte. Men det er tydeligvis et poeng å bevare en kritiske holdning til informasjonen man får servert på nettet – også på Twitter. ”In real life” har jeg en tendens til å tro på rykter, bare mange nok personer forteller meg det samme. På Twitter derimot, tviholder jeg på å være kritisk, selv etter å ha scrollet meg gjennom flere sider med påstander som jeg sikkert ville trodd på utenfor internett.

Men det er lett å kjenne en smule panikk når det i løpet av et par minutter er tusen personer som forteller meg at helten fra favoritt tv-serien min er død, eller at det er helt trygt å slappe av i solarium mens svineinfluensaen sprer seg utenfor døren.

Og hvem vet, kanskje sitter det fortsatt noen og ler av alle Twitter-meldingene om at Obama har fått Nobels fredspris?

Familiens overhode?

Eksempel på familie

Jeg har en trist nyhet. Min kjære iPhone er nesten død. Den er riktignok 2 år gammel og mangler både 3G og GPS, men jeg er glad i den likevel. For to dager siden sluttet “home”-knappen å virke. For å komme meg ut av en applikasjon må jeg nå restarte telefonen. Det går riktignok ganske mye raskere enn å restarte PC-en, men det er tidkrevende og irriterende likevel. Jeg vurderer å ta en NRKBeta og forsøke å reparere den selv, men er redd for å gjøre mer skade enn nytte.

Heldigvis har Teknologirådet nettopp funnet å kunne tilgodese sine medarbeidere med en jobb-mobil. Hurra! Jeg skynte meg til nærmeste nettbutikk (telenor) for å bestille ny og heftigere iPhone. “Ønsker jeg å beholde mitt gamle nummer?” – Så klart jeg gjør! Og der stopper kjøpsprosessen. Jeg får beskjed om at jeg ikke er juridisk ansvarlig for abonnementet mitt, og derfor ikke får lov til å gjøre endrigner på det (og iPhone selges ikke i kombinasjon med mitt noe foreldede, men fortsatt prisgunstige, abonnement).

Jeg ringer kundeservice: “Hei, jeg har et problem. Jeg forsøker å kjøpe en iPhone, men får beskjed om at jeg ikke kan fordi det er ehm… mannen min som eier abonnementet” Jeg føler meg ganske flau idet jeg sier det – som om jeg ikke er i stand til å håndtere min egen økonomi. Så jeg skynder meg å legge til det jeg anser som en formildende omstendighet: “Kanskje det er fordi vi har FriFamilie?”

Mannen hos Telenor kan bekrefte at FriFamilie sikkert er årsaken. Men han kan ikke fikse det. “Kan du endre slik at jeg eier mitt eget abonnement?”. Joda, han kan gjøre det, men da må han melde meg ut av familien. I stedet foreslår han følgende løsning: “Kanskje mannen din kan bestille telefonen for deg?”

Jeg er ikke overbevist. Skal mannen min kjøpe telefonen for meg? Har jeg havnet i en parallell dimensjon der det ikke er 2009 lenger, men 1950? Hvor gamle er Telenors systemer egentlig?

Og der står saken.

Borgermedvirkning - et viktig håndverk

OECD om viktigheten av medvirkning (klikk på bildet)

Et demokrati forutsetter at borgerne deltar aktivt i politikken. Minimumskravet er deltakelse i regulære valg, men ofte ønsker man en bredere deltakelse med mer direkte involvering i viktige politiske spørsmål.

Dette understrekes blant annet i OECD-rapporten ”Focus on Citizens” (se ramme). Den ble lansert i juni i år på seminaret Demokrati 2.0 som Teknologirådet arrangerte. Rapporten peker også på den utfordring det er å omsette ambisjonen om offentlig medvirkning i praktisk handling.

Teknologirådet involverer vanlige mennesker i flere av våre prosjekter (klikk her for å se hvordan vi jobber). Det siste eksempelet er prosjektet World Wide Views on Global Warming, verdens første globale folkehøring, hvor vi var norsk partner. 26. september i år samlet prosjektet 4500 deltakere i 38 land. I hvert land ble det gjennomført ett eller flere folketoppmøter med ca. 100 deltakere. Deltakerne diskuterte og stemte over problemstillinger vi vet vil stå sentralt under FNs klimatoppmøte i København i desember i år.

Et folketoppmøte er et ett dags arrangement med alt fra 100 til 4.000 deltakere. Det finnes en rekke andre metoder for å involvere vanlige mennesker i viktige politiske spørsmål, som lekfolkskonferanser, scenarieverksteder og intervjumøter. Metodene er ulike blant annet med hensyn til hvor mange personer som deltar, hvordan deltakerne rekrutteres, hvilken type problemstillinger de diskuterer, hvor lenge deltakerne er samlet og hvordan diskusjonene er organisert.

Vår erfaring tilsier at når medirkningsprosjekter arrangeres på riktig måte kan de gi nye og verdifulle innspill til viktige politiske spørsmål. Vi er også overbevist om at engasjerte borgere ikke har problemer med å sette seg inn i og uttale seg om komplekse spørsmål.

Det er et håndverk å planlegge og gjennomføre gode medvirkningsprosjekter. I Teknologirådet jobber vi med stadig å beherske dette faget bedre.

Hva kan vi få til med offentlige data?

data.gov

I går holdt jeg foredrag på en Workshop i regi av Oslo Innovation Week. I løpet av workshopen ble det gitt flere korte innledninger, og for hvert tema fikk deltakerne diskutere ved bordene.

Espen Andresen holdt innlegget Trenger vi realister og ingeniører for å få til innovasjon?. Det ble også innledet om hva som driver innovasjon i offentlig sektor og om Kunnskapstriangler (samling av forskning, undervisning og næringsliv).

Teknologirådet skal akkurat starte opp et prosjekt om tilgang til og deling av offentlige data, så for meg var det interessant å kunne lufte noen spørsmål rundt dette. Men ettersom det var kort tid til å diskutere hvert tema, ønsker jeg å fortsette diskusjonen her: Hva mener dere?

Her er den korte introen jeg holdt på møtet i går. Jeg liker å bruke bilder, så for de som vil vite hva jeg sa også, kan det være en idé å klikke på lenken til Slideshare slik at dere også kan lese manuset.

Kjør debatt!