Bip-bip – mamma ser deg

Tele2 lanserte i går overvåkingsprogrammet Bipper. Bipper er en norsk oppfinnelse som gjør det mulig for mamma og pappa å se hvor barnet befinner seg akkurat nå, bestemme hvem barnet kan ringe til og når barnet kan ringe. Genialt verktøy for foreldre eller skummelt overvåkingsredskap?

Bipper har vunnet flere priser for løsningen hvor foreldre gjennom en side på nettet kan definere hvordan barna skal bruke mobiltelefonen sin. En nyttig funksjon er at foreldre kan bestemme hvor mye barnet kan ringe for hver uke. Abonnement med faste økonomiske rammer er for øvrig en tjeneste de fleste mobilselskaper tilbyr allerede.

En annen nyttig funksjon som nok bidrar med litt ekstra trygghet for mang en forelder er en hurtigtast som barnet kan trykke for å ringe opp et forhåndsdefinert nummer ved behov.

De øvrige funksjonene er jeg mer skeptisk til. Bipper inneholder en lokaliseringstjeneste som gjør at du til en hver tid kan sjekke hvor barnet ditt befinner seg. Det går en fin linje mellom behovet for barnets sikkerhet og barnets rett til privatliv. Jeg syns slike tjenester rettet mot barn (voksne også for øvrig) er skumle fordi det åpner for kontinuerlig overvåkning (hvordan føles det at noen hele tiden vet hvor du er – og hva gjør det med deg?).

Bipper lar også foreldre bestemme hvem barnet kan ringe til og når. I tillegg til personvernshensyn, lurer jeg også på hvordan denne teknologien påvirker oppdragerrollen. Foreldre administrerer barnets mobilbruk gjennom en nettside istedenfor å lage regler som barnet må forholde seg til. Jeg er usikker på om dette er en effektiv måte å gjøre et hektisk hverdag enklere på eller om man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å velge en enkel løsning på mobilbruk-utfordringen. Vil en slik teknologi gjøre at foreldre i mindre grad trenger å bygge tillitsforhold med barna? Eller er det en effektiv måte å unngå mas om regler og heller frigjør tid til andre ting?

Vist 2834 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Jeg er også skeptisk til tjenesten på grunn av alle de problemstillingene du trekker opp. Men jeg vil ikke avfeie den som et verktøy for sikkerhet og kontroll av mobilbruk.

Jeg kan tenke meg flere foreldre med barn med kognitiv funksjonsnedsettelse vil ha nytte av denne. Barna har kanskje manglende forståelse for hvor de kan gå og bruk av mobilen. Med denne tjenesten kan de kanskje slippe å bli konstant overvåket og kontrollert av en voksen, men få en økt selvstendighet gjennom å gå fritt. På den andre siden finnes det allerede hjelpemidler som gjør dette og der en alarm kan gå av hvis barnet beveger seg utenfor definert trygt område.

Når det gjelder bruk av tjenesten til andre barn må en bruke sunt vett om oppdragelse og teknologi. Da er det vel lurt å legge vekt på at dette aldri vil gi full trygghet og at barnets rett til privatliv skal en ta alvorlig. Vi må tåle risiko i våre liv og vi må gi barna rom for eget liv og hemmeligheter. Dette gjelder selvfølgelig for barn med funksjonsnedsettelse også.

Spennende å se at dere engasjerer dere! Oppstarten av Bipper startet også med et slikt engasjement. Men diskusjoner med andre foreldre, lesing av rapporter og artikler, timevis med grubling på hva som var riktig og galt. Og det er ikke lett å konkludere!

For min del startet grublingen med om det var riktig eller galt å gi et småskolebarn en mobiltelefon, og endte opp med at jeg innså at dette var en trend vi ikke ville klare å snu og at jeg ønsket en mobilløsning som var bedre tilpasset de yngste. Jeg opplevde det som feil å utstyre barn med vanlig mobiltelefon. Mobilen ble definitivt ikke utviklet med tanke på ungene og er ikke et barneprodukt. Men den er et fantastisk godt kommunikasjonsverktøy for både voksne og barn. Alle forskningsrapporter jeg har lest konkluderer med at mobiltelefonen gjør hverdagen enklere for familien samt at både store og små føler seg tryggere. Dette går på kommunikasjonen internt i familien.

Samtidig opplever alt for mange at mobilen åpner for uønsket kommunikasjon. Barn gir fra seg nummeret sitt på webchat, mobbing flytter seg fra skolegården til 24/7 trakassering på mobil, og å spre kule eller sexy bilder til venner og bekjente er selvsagt gøy. Jeg sier ikke at alle gjør dette – de fleste barn bruker mobilen på en fin måte – men selve kjernen for meg er at mobilen i dag per definisjon er 100 % åpen og at jeg som mor opplevde et behov for å gå fra ingen mobil til 100 % mobil mer gradvis. For meg oppleves dette som riktig.

Verken Bipper eller noen som helst annen tjeneste kan erstatte kommunikasjonen mellom foreldre og barn. Ingenting er viktigere enn den. Bipper er et verktøy for å sette rammer for hvordan mobilen kan brukes, og der disse rammene er fleksible og kan tilpasses barnet individuelt. Bipper har også åpnet for at barnet selv kan være co-administrator av eget Bipper-abonnement når foreldrene opplever at barnet er modent nok til selv å definere grensene. På flere måter tror jeg faktisk at Bipper kan stimulere til flere samtaler, nettopp fordi det blir naturlig å snakke om de nye personene man får i nettverket sitt. Da jeg var liten var dette helt naturlig. Dersom en ny person ringte hjem til oss ville mamma og pappa spørre om hvem det var, hvor jeg ble kjent med han/hun etc. Har skrevet om dette i bloggen min.

Jeg klarer ikke å se at de rammene som Bipper tillater foreldre å sette på barnets mobil skiller seg fra NetNannies som finnes overalt eller fra den hverdagen jeg og de fleste andre foreldre i dag vokste opp under. Dette tar jeg gjerne i mot innspill på!

Trygghetsalarmen er definitivt noe nytt, men også en tjeneste som ingen har ønsket (så langt i alle fall) å debattere. Det er mange som ønsker seg denne – kanskje spesielt blant tenåringsjenter og mødrene selv. Lokaliseringen skjønner jeg derimot at det blir debatt rundt. Det er en tjeneste av typen åh-så-kjekt-det-hadde-vært-med-en-gps-chip-på-poden,-men-det-vil-jeg-aldri-ha. Men liker det, men føler også sterk uvilje mot det. Jeg hadde det i alle fall slik.

Lokalisering er et vanskelig tema. Å lokalisere ungene våre ved å ringe rundt eller rope fra verandaen er greit. Det gjør vi alle. At det nå er mulig å lokalisere dem ved bruk av teknologi er derimot noe nytt og utrygt. Andre plasser i verden har lokalisering blitt en standard leveranse fra alle operatører. Også i Norge har lokaliseringstjenester for mobil eksistert i flere år. Fra mitt ståsted er lokalisering greit når det er behov for det, men tracking er ikke ok. Det er også viktig at lokalisering må skje åpent (barnet må vite om det) samt at det ikke er mulig å gi mange personer muligheten til å lokalisere (sikkerheten må ivaretas). Dessverre vokser det frem mange løsninger der det kan bygges store nettverk av personer som kan lokalisere hverandre og som skjer hemmelig. Fra mitt ståsted var det derfor viktig å levere en lokaliseringstjeneste der alle forbehold var tatt for at tjenesten ikke skulle kunne misbrukes. Det mener jeg at vi har gjort. Og så er det jo ingen som sier at foreldre må lokalisere barna sine.

Beste hilsen
Bipper-gründern

(som anbefaler Facebook-siden vår for dem som ønsker å følge med på reisen :-)

Takk for et grundig svar, BipperSilje. Jeg følger definitivt med på ferden videre. Spennende tjeneste. Har dere skrevet veiledning til hvordan benytte tjenesten for å få best mulig kommunikasjon mellom foreldre og barn om mobilbruk? I så fall en god ide til prosjekt som jeg gjerne hadde sett at Forbrukerombudet og Barneombudet støtter.

Lest første bloggpost hos Bippersilje: Da jeg var liten…. Anbefales. Godt skrevet om barndommens telekommunikasjon før og nå og hvilke utfordringer vi nå står overfor når vi skal være oppdragere, skape trygghet og sørge for sikkerheten til barna våre.

Silje – takk for at du deler dine tanker om dette. Det er ikke vanskelig å se at du er en meget engasjert gründer!

Bipper er virkelig et produkt som bringer frem interessante diskusjoner om teknologiens muligheter, hvor går grensene til personvernet til barna og oppdragelse. Det er helt naturlig at foreldre føler behov for å ha kontroll på barnets mobilbruk – både av økonomiske- og sikkerhetshensyn. Teknologirådet står med sammen med Datatilsynet og Senter for IKT i utdanningen bak undervisningsopplegget ”Du bestemmer” og får ofte spørsmål om hvordan foreldre best kan være foreldre også på nett. Generelt pleier jeg å si at dialog er det beste redskap. Be barnet vise deg hva de driver med på nett og mobil, lag regler sammen og skap et tillitsforhold. Hvis foreldre har et ytterligere behov for å sjekke hva barnet driver med på nett og mobil, er det ok men da er det viktig at barnet er klar over at man kan sjekke. Altså – ikke overvåk bak barnets rygg.

Det samme gjelder i prinsippet Bipper. Hvis man velger å bruke Bipper som redskap for å holde øye med og kontrollere barnets mobilbruk er det viktig at barnet er klar over at foreldre gjør det. Jeg tror at hvis alle foreldre hadde vært like bevisst på personvern og overvåkning i sin oppdragerrolle som du – hadde ikke Bipper vært et så hett diskusjonstema akkurat nå. Men naturlig nok er ikke alle foreldre like engasjert i personvernspørsmål som du. Jeg tror ikke det er paranoid å gå ut i fra at en del foreldre vil bruke dette som et kontrollverktøy som gjør at de slipper å diskutere mobilregler med barna og spørre hvem de har snakket med i dag.

Når det gjelder lokasjonsteknologi er dette som du skriver et betent tema. Jeg er usikker på hva det gjør med barna at de vet at foreldrene kan vite hvor de er til en hver tid. Greit nok at foreldrene begrenses til å sjekke lokasjonen til et par ganger i måneden. Men det blir litt som et panoptikon der du aldri vet om noen ser deg eller ikke. (Det kommer ikke helt tydelig frem fra nettsiden om foreldre kan gå inn på Bipper-nettsiden å sjekke hvem barnet har snakket med og når i tillegg?) Kanskje noen barn føler det som en trygghet? Kanskje noen barn vil føle det som et inngripen i deres privatliv? Jeg har ingen bastante svar her men jeg syns det er en viktig debatt å ta når man innfører slike verktøy i samfunnet.

Vidar – vi holder på med å utvikle en foreldreguide på nettet. Der vil vi tilgjengeliggjøre alt fra forskning og undersøkelser, artikler om barn og mobil og tips til den gode samtalen. Mange synes samtalene er vanskelig, og mange opplever at de ikke har nok informasjon om tematikker rundt barn, mobil og nett. Håper på å kunne bidra med en del gjennom dette nettstedet.

Kari – ja, jeg er superengasjert ;-). Bipper er langt mer enn teknologi for meg, og langt mer enn business. Jeg kunne jo ikke noe om teknologi før jeg startet Bipper, så det har vært en laaaang reise. Utgangspunktet var å være mor til tre små, og de behovene jeg selv følte på.

Jeg er helt enig i at dialogen mellom foreldre og barn er det viktigste. Bipper er ikke ment for å erstatte denne, og personlig tror jeg faktisk at Bipper vil gjøre dialogen tettere fordi det blir mer naturlig å snakke om rammene. Litt som på samme måte som da jeg var liten…

Jeg håper også at foreldre med Bipper vil føle mindre behov for å snoke i barnas meldinger enn mange føler på i dag. Jeg kjenner ingen som vil føle seg komfortabel med at sin 11 år gamle datter melder med – for seg – fremmede mennesker på mobilen, og jeg forstår derfor at mange sjekker inn- og utboksene. Jeg forstår også at mange foreldre opplever dette som feil. Inkludert meg selv. Og – ja – også jeg har sjekket mobilen til min datter. Selv med henne ved siden av meg opplevde jeg dette nesten som å sniklese i dagboken.

Det er et vanskelig tema. Er helt enig i det. Vi ønsker alle trygghet for barna våre, men vi ønsker også frihet. Vi ønsker å guide dem og følge dem på veien, men vi ønsker ikke at de skal få puter under armene og på hele kroppen. De må kunne lære av sine feil. Jeg mener virkelig at Bipper ikke motvirker noe av dette. Konstruktiv debatt ønsker jeg varmt velkommen. Supert at dere engasjerer dere :-)

Strider ikke dette mot FNs barnekonvensjon?

13. Få og gi informasjon
Barnet har rett til ytringsfrihet, til å søke, motta og spre informasjon og ideer av alle slag og på alle måter.

16. Rett til privatliv
Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme.

Det handler ikke bare om Bipper, men om hvordan LMSer i skolen, som It’s Learning, lar læreren se alt elevene gjør (når de gjør det, hvor lang tid de bruker osv) uten at elevene er klar over dette. Og hvordan en high school i USA brukte webcam på elevene datamaskiner til å overvåke dem hjemme på soverommene sine (!), eller lærere skryter på TV av hvordan de kan se elevene gjennom datamaskinene. Og hvordan elev-PCene på norske videregående skoler leveres med spyware installert?

Det er helt opplagt at en oppdragelse hvor overvåkning alminneliggjøres endrer en hel generasjons innstilling til hva som er greit. Ungdom aksepterer ofte slik overvåkning. Men dette er en radikal endring på bare få år.

Prinsippdebatten er uhyre viktig å ta, etter min mening!

Og alle anbefales å lese Cory Doctorows roman Little Brotherjeg har skrevet litt om den her og den er også utgitt på norsk av Samlaget. Den kan lastes ned gratis (norsk / engelsk) eller kjøpes i butikken og er god underholdning og en god tankevekker omkring hva hverdagsovervåkning egentlig kan bety. Både jeg, trettenåringen min og moren og tanten min likte den, så jeg tror de fleste kan ha glede og nytte av boken.

Interessant perspektiv du trekker inn med Barnekonvensjonen, Jill. Jeg kjenner ikke konvensjonen særlig godt og ikke hvordan den er anvendt på dette området. Men jeg er sikker på at noen i Norge eller i det store utlandet har gjort det. Er det noen som har lenker til relevant litteratur?

Min første tanke er at her er det en avveining mellom flere rettigheter. Barna har rett på beskyttelse, sikkerhet og fravær av trakassering, mobbing og overgrep. Dette må veies opp mot de prinsippene du har trukket fram. Staten har et overordnet ansvar for å sørge for alle barns rettigheter, mens foreldre har en naturlig rolle i å sørge for at rettighetene overholdes i størst mulig grad for sitt barn. Her kommer avveiningen mellom sikkerhet og privatlivets fred.

Jeg opplever at det er gjort en god avveining av dette forholdet i tjenesten til Bipper. Teknologien gjør det ikke mulig å forsikre seg mot foreldre som forbryter seg på barnas ytringsfrihet og rett til privatliv, men de har gjort flere avgrensninger fra å tilby en overvåkningstjeneste til å tilby en sikkerhets- eller trygghetstjeneste.

Det blir spennende å se om Datatilsynet eller en annen instans som skal passe på borgernes rett til privatliv kommer til at tjenesten skulle være i strid med Barnekonvensjonen.

Jeg skjønner at ditt anliggende er videre enn selve Bippertjenesten. Jeg deler din bekymring. Det er på høy tid med en grundig debatt om hverdagsovervåkningen, hvordan den opptrer på ulike arenaer der barn, ungdom og voksne ferdes, hva det gjør med oss og hvordan begrense overvåkningen til det vi mener er nødvendig.