Hvem vil kjøpe gratis data?

Noen har kanskje fått med seg at Teknologirådet har et prosjekt om tilgjengeliggjøring av offentlige data. I går hadde vi møte i ekspertgruppa, og et av temaene vi diskuterte var prising av offentlige data. Det er, som mange vet, en god del offentlige data som koster penger. I noen tilfeller kan det være forståelig fordi det er lagt opp til en forretningsmodell hvor salg av data skal finansiere virksomheten, i andre tilfeller kan det synes som om motivasjonen for å enten ønske penger for dataene, eller å ikke ville dele dem er mer ullen.

Trafikanten lar for eksempel applikasjonsutviklere lage applikasjoner av sine sanntidsdata – dersom applikasjonen ikke er kommersiell. Men det koster ikke Trafikanten mer å gi bort dataene dersom formålet er kommersielt. Begrunnelsen for å skille mellom de som ønsker å lage noe som er gratis, og de som ønsker å tjene penger, er kun at det er urettferdig om ikke Trafikanten får noe tilbake dersom noen tjener penger på deres data.

Prosjektet Ibsen.net har tastet inn og publisert folkeutgaven av Ibsens verker. Selv om Ibsens verker er så gamle at de ikke lenger har åndsverksbeskyttelse, så hevder ibsen.net at deres versjon av folkeutgaven er beskyttet etter åndsverkslovens databasevern – fordi den nå ligger på nettet og fordi det har kostet tid og penger å taste den inn. Jeg regner ikke med at Ibsen-prosjektet selv har tenkt å tjene penger på sin nett-versjon av Ibsen, så begrunnelsen for å ikke ville dele denne – offentlig finansierte – versjonen må være at det ville synes blodig urettferdig om et eller annet lite forlag bare skulle trykke opp hele folkeutgaven, og så tjene masse penger på å selge dem billig på REMA.

I går kom Finanskomiteen med sin innstilling om offentliggjøring av skattelistene, og vi finner faktisk noe av det samme igjen her: Flertallet i komiteen er opptatt av at kommersielle aktører ikke skal kunne selge opplysninger fra skattelistene og tjene penger på det. I vår innstilling til komiteen tok Teknologirådet nettopp opp problemet med at kommersielle aktører kan bruke skattelistene i sin profilering av forbrukere (du kan lese hele notatet vårt her), men vår bekymring er først og fremst begrunnet i forbrukerrettigheter og personvern – ikke at noen kanskje kan tjene penger.

Det er interessant at det er så stor motstand mot at noen skal kunne tjene penger på gratis offentlige data, fordi det er nettopp dette som var den opprinnelige motivasjonen til EUs gjenbruksdirektiv. Gjennom å frigi offentlige data skal man bidra til innovasjon og verdiskapning, som igjen genererer inntekter til fellesskapet gjennom skatter og avgifter.

Motstand mot at noen skal kunne tjene penger på noe som er gratis er en ganske forståelig ryggmargsrefleks. Dersom jeg har en brukt gjenstand og gir den til noen i stedet for å kaste den, og den som får den så legger den ut på Finn og tjener 500 kr, så føles det jo litt som om jeg har tapt 500 kr – selv om jeg aldri ville funnet på å legge den ut på Finn selv. I forhold til offentlige data tror jeg dette er en ryggmargsrefleks vi må jobbe litt med: I stedet for å gremmes over de 500 kr (som jeg aldri egentlig ville tjent uansett), må jeg lære meg å glede meg over at noen som var mer driftige enn meg bidro til verdiskapningen i samfunnet. Eller?

Er det greit at noen tjener penger på å få “våre” data gratis?